lørdag 9. oktober 2010

På vidvanke

Denne lørdagens morgentur gikk ikke helt etter planen… Mutter’n og bikkjene dro ut i nitida og mutter tenkte at en time i skog og mark ville være bra før frokost med te og aviser før dagens plikter måtte tas hånd om. På vei ut møtte vi alaskahuskyvenninnene Pippi og Nemi, og det var full fart og mye moro i en fredelig og morgenstille skog. Etter den planlagte runden mellom knauser, knatter og tjern da vi var nesten hjemme igjen, forsvant plutselig Nemi og mutter’ns to trofaste følgesvenner. Pippi hadde nettopp blitt satt i band pga løpetida, men de tre andre var søkk vekk! Ingen roping, plystring eller lokking hjalp, og vi gikk halve runden om igjen i håp om å bli møtt av glade og ivrige hunder. Plutselig dukket Nemi opp over en bakketopp, og mutter’n venta selvsagt å se sine to snupper hakk i hæl. Akk nei, hun kom alene… Vi gikk hele runden igjen uten resultater… Kanskje de hadde løpt hjem? I alle fall var mutter sulten og tørst – hadde jo bare gått rett fra senga omtrent. Ingen hunder hjemme. Humøret sank, jeg så for meg fryktelige scenarioer samtidig som jeg kjente irritasjonen over de villstyrige og egenrådige vokse… Med frokost og varm te innabords, mobil og bedre påkledning dro vi ut igjen, både fatter (så grådig forkjøla) og mutter, mens ungdommen skulle holde utkikk fra heimen. Vi traska opp fjell og ned i daler, over myrer og gjennom søle mellom Lutvann og Solberglivann, på kryss og på tvers… Jeg tenkte “Nå gir jeg snart opp”, men hvordan gjør man når man gir opp??? Med dystre tanker i hodet tenkte jeg å snu nesa hjemover igjen, da en sms fra naboen gjorde slutt på bekymringen: “Nå har hundene deres vært lenge ute alene”. Ungdommen fikk fluksens beskjed om å gå ut og rope, og da kom det to våte og meget lykkelige hunder i full fart! Mutter og fatter fikk hver sin lange tur hjem, og mutter, som var først hjemme, måtte ta bilen og plukke opp fatter ved Lutvann… Da bar det rett på senteret med oss, i en forfatning jeg helst ikke viser meg fram i, for å “snope” aviser og rødvin til en fredelig lørdagskveld, og en liten lottokupong med håp om en velforsørget framtid… Lørdagens forsetter om mye fornuftig arbeid er skrinlagt. Her ligger det to dyr flate utover stuegulvet og ser ut til å ha fått nok tur for en stund. Morgenturen varte i fem timer! Skulle gjerne ha hørt hva de to frøknene kunne fortelle!

Jeg hadde for øvrig tenkt å skrive litt om treningsopplegget vårt, men det kom litt i skyggen, liksom! I alle fall: Stoda er slik at jeg bruker klikker’n på grunnkurset med Warja og trener hjemme i takt med Canis-kurset. I leksjon 17 tar de for seg grunnferdigheter med både video og skjema, og det prøver jeg å følge opp. I Lørenskog hundeklubb har de for tiden en intern lydighetscup, og det var skikkelig morsomt å se på. Vi mestrer ikke alle øvelsene ennå, Emma og jeg, men det skal nok komme, og da blir det moro å prøve seg. Nå skal jeg prøve meg på litt rallylydighet med Warja også, men vi er ikke akkurat klare for konkurranser ennå!

Løpetiden kommer aldri! Men Kero har lovet å vente, heldigvis.

“Skal jeg hviske deg noe?”

13 kommentarer:

  1. Ja sånn kan det gå når to lappejenter får lyst på eventyr!! Har gått i sinne et par ganger og ropt på mine to rampejenter jeg også!!

    SvarSlett
  2. Kan ikke ha vært artig, men det var en artig historie å lese! :-)
    Tenker de to jentene storkoset seg på oppdagelsesferd og ønsker dere tobeinte en like fin lørdagskveld!

    SvarSlett
  3. Slikt er rene marerittet! Kira og Umah har vært kjempesnille hittil. Men mine forrige hunder, Thelma og Lilith, som var dunkere (harehunder) måtte passes ordentlig på. En dørgløtt der, så kunne det gå et halvt døgn... Heldigvis skjedde det ikke mange gangene i hele hundelivene deres, men jeg husker enhver slik liten katastrofe tror jeg :-).

    Men det går som oftest bra. De koser seg bare uten noen ordentlige katastrofer. En gang lette jeg forresten i timesvis etter Thelma i høy snø. Jeg trodde hun hadde stukket av hjemmefra under morgenluftingen. Jeg hadde blodsmak i munnen da jeg kom hjem for å skifte klær, reiv opp soveromsdøra og fant henne sovende midt i dobbeltsengen. Hun hadde sneket seg inn , og så hadde jeg lukket døren litt smådistre etterpå i den tro at hun fremdeles var ute på morgenskvetten *panneklask*.

    Håper dere har hatt en kjempefin lørdagskveld etterpå!

    SvarSlett
  4. Ja, kvelden har vært usedvanlig rolig. De må ha hatt en innholdsrik tur. Ikke usannsynlig at de har flydd etter en elg eller et rådyr. Men det er da godt å vite at de kan finne veien hjem! Selv om vi egentlig vet at de sannsynligvis kommer hjem av seg sjøl, blir vi ganske stressa likevel når de forsvinner slik, vi hundeeiere:

    SvarSlett
  5. Ragnhild; jeg kan levende forestille meg hvordan du hadde det - og i så mange timer. Rampejenter som skremmer vettet av dere. Kan tenke meg du var lettet da du fikk sms`en fra naboen og skjønner at jentene dine er helt hele:o))) En liten trøst er jo at de kom hjem av seg selv.
    Jeg får hjerte i halsen bare Ville forsvinner noen minutter, håper jeg ikke opplever det samme som deg. Sitter her å innbiller meg at det er 2 jenter som finner på sprell i sammen, en gjør liksom ikke sånt alene!?!
    Dere fortjente virkelig både vått og tørt etter en sånn lørdag morgen/formiddag!
    Ha en fin søndag:o)))

    SvarSlett
  6. Tror nok at de ikke syntes det var så fryktelig gøy å være alene ute etterhvert, for på dagens morgentur holdt de seg svært nær meg og ville ikke miste meg av syne! Og det er jo godt!

    SvarSlett
  7. Rampejenter? nei de to er vist ganske så snille, de glemte seg bare og kom kanskje over noe det måtte utforskes først, men at det er en ganske så fortvivlet situasjon å komme opp i, det er det og man blir så redd.
    Kanskje de to søte også var fortvivlet da de ikke kunne finne mutter`n.

    Lykke til videre med all hundetrening, dere står på, flott!

    SvarSlett
  8. Huff, det er alltid skummelt når hundene forsvinner! Nå har Dixie bare vært borte i noen få minutter på hundeområdet i Sørmarka av og til, men det synes jeg er skummelt nok, så jeg skjønner godt at dere ble redde etter flere timer! :) Veldig bra at dere fant dem igjen til slutt! :D Lykke til videre med treningen deres! :)

    SvarSlett
  9. Takk for kommentar i min blogg, Ragnhild, veldig hyggelig at du stakk innom! JA, livet ER hundetrening + andre dyr! For meg handler det mest om freestyle, og jeg driver her og koreograferer nytt program for neste år, veldig, veldig gøy! Holder kurs Norge rundt, elsker dette, sliter dog med sykdom. Men livet ER hund.. Gøy å lese om deg og dine vakringer også!

    SvarSlett
  10. Så fin blogg, og for en uartig start på lørdagen. Katastrofetenker som jeg er hadde jeg vært mest redd. Så gikk det bra heldigvis. Toya hadde det med å stikke av som yngre. Gjerne ved kveldstid.Grøss og gru. Vi har vært på fjellet noen dager og gjeterhundene er virkelig i slitt rette element. Topper opp og topper ned i lykkeland. I dag er Toya støl og litt deprimert tror jeg over å være hjemme igjen. Blir liksom ikke det samme med tur i bånd i Østmarka.

    SvarSlett
  11. Uff, Ragnhild. 5 timer.....jeg hadde vært nervevrak og befalt alle jeg kjente ut for å gå mannegard. Charlie har vært en rømmer, men aldri har det tatt så lang tid å finne han. Og det er rart med det en blir vant til. Hvis han stikker nå så vet jeg ca hvor jeg finner han. Men nå har han vært flink (kryss i taket) i laaaaange tider.

    SvarSlett
  12. Stakkars deg. Katastrofetenker er nok det rette ordet på meg også, men har heldigvis aldri opplevd at Nalle har vært borte mer enn ti minutter. Ille nok det med jernbanen i nærheten!

    De hadde det nok spennende, og det var tross alt godt de holdt sammen..jeg husker hvor irriterende det var å alltid ha en lillesøster i hælene; veeent på meg, veeent på meg.. Men med Emma og Warja ble det kanskje motsatt ;o)

    SvarSlett
  13. Det var en mindre god start på dagen, tanken på at Frost skal forsvinne sånn er helt nervepirrende. Veldig glad for at det gikk så fint!

    SvarSlett